I vår moderne, utdannede tid lurer vi noen ganger på om tradisjonell tro, spesielt den om Bibelen, bare er utdatert overtro. Bibelen forteller om mange utrolige mirakler. Men sannsynligvis Langfredag og De første fruktene historien om Jesu Kristi oppstandelse fra døden etter sin korsfestelse virker den mest utrolige.
John Singleton Copley, PD-US-utløpt, fra Wikimedia Commons
Er det noen logiske bevis for å ta denne beretningen om Jesus som står opp fra de døde på alvor? Overraskende for mange kan det hevdes at Jesu oppstandelse faktisk skjedde. Og dette kommer fra et argument basert på historiske data. Den er basert på bevis og fornuft, ikke på religiøs tro.
Dette spørsmålet er verdt å undersøke nøye siden det direkte påvirket våre egne liv. Tross alt, vi vil alle dø, uansett hvor mye penger, utdanning, helse og andre mål vi oppnår i livet. Hvis Jesus har beseiret døden så gir det et ekte håp i møte med vår egen nærmer seg død. La oss se på de viktigste historiske dataene og bevisene for hans oppstandelse.
Det faktum at Jesus eksisterte og døde en offentlig død som har endret historiens gang er sikkert. Man trenger ikke se til Bibelen for å bekrefte det. Sekulær historie registrerer flere referanser til Jesus og innvirkningen han gjorde på sin samtids verden.
La oss se på to.
Tacitus: Historisk referanse til Jesus
Den romerske guvernør-historikeren Tacitus refererte til Jesus da han registrerte måten den romerske keiseren Nero henrettet kristne fra 1. århundre (i 65 evt) på. Nero beskyldte kristne for brenningen av Roma og fortsatte deretter med en utryddelseskampanje mot dem. Her er det Tacitus skrev i 112 evt:
‘Nero… straffet med de mest utsøkte torturene, de personene som vanligvis kalles kristne, som ble hatet for sine enorme størrelser. Christus, grunnleggeren av navnet, ble drept av Pontius Pilatus, prokurator i Judea under Tiberius’ regjeringstid; men den fordervede overtroen, fortrengt for en tid, brøt ut igjen, ikke bare gjennom Judea, hvor ugagnene oppsto, men også gjennom byen Roma.
Tacitus. Annaler XV. 44
Tacitus bekrefter at:
- Jesus var en historisk person;
- Han ble henrettet av Pontius Pilatus;
- Ved 65 evt (På Neros tid) hadde den kristne troen spredt seg over Middelhavet fra Judea til Roma. Dessuten hadde den gjort det med så stor kraft at den romerske keiseren følte at han måtte takle det.
Legg merke til at Tacitus sier disse tingene som et fiendtlig vitne. Vi vet dette fordi han betegner bevegelsen som Jesus startet som en “ond overtro”. Han er imot det, men benekter ikke dets historisitet.
Josefus: Historisk referanse til Jesus
Josefus var en jødisk militærleder/historiker fra 1. århundre etter Kristus til romerne. Han oppsummerte jødenes historie fra deres begynnelse til tiden han levde på. Ved å gjøre det. han dekket også Jesu tid og karriere med disse ordene:
“På denne tiden var det en vis mann … Jesus. … god og … dydig. Og mange mennesker blant jødene og de andre nasjonene ble hans disipler. Pilatus dømte ham til å bli korsfestet og dø. Og de som ha blitt hans disipler, forlot ikke hans disippelskap. De rapporterte at han hadde vist seg for dem tre dager etter sin korsfestelse og at Han var lever”
Josefus. 90 evt Antikviteter xviii. 33
Josefus bekrefter at:
- Jesus fantes,
- Han var en religiøs lærer,
- Disiplene hans forkynte offentlig Jesu oppstandelse fra døden.
Så det ser ut fra disse glimtene tilbake til fortiden som om Jesu død var en velkjent begivenhet. I tillegg tvang disiplene hans offentlig frem påstanden om hans oppstandelse til den gresk-romerske verden.
Historisk bakgrunn fra Bibelen
Lukas, en lege og historiker, gir ytterligere detaljer om måten denne troen utviklet seg i den antikke verden på. Her er hans utdrag fra boken til Apostlenes i Bibelen:
‘Prestene og kapteinen … kom opp til Peter og Johannes … De var svært urolige fordi apostlene underviste folket og forkynte i Jesus de dødes oppstandelse … De grep Peter og Johannes … satte dem i fengsel … Da de så mot til Peter og Johannes og innså at de var uskolerte, vanlige menn, de ble overrasket… “Hva skal vi gjøre med disse mennene?” de spurte.’
Handlinger 4: 1-16
‘Da ypperstepresten og alle hans medarbeidere… arresterte apostlene og satte dem i offentlig fengsel. …de ble rasende og ville drepe dem….De kalte apostlene inn og fikk dem pisket. Da befalte de dem å ikke tale i Jesu navn, og lot dem gå.’
Handlinger 5: 17-40
Vi kan se at myndighetene gikk langt for å stoppe denne nye troen. Disse første kontroversene og forfølgelsene skjedde i Jerusalem. Dette er den samme byen hvor Jesus bare noen få uker tidligere ble offentlig henrettet og gravlagt.
Fra disse historiske dataene kan vi undersøke oppstandelsen ved å veie alle mulige alternativer. Så kan vi avgjøre hvilken som er mest fornuftig. Vi trenger ikke å forhåndsdømme noen overnaturlig oppstandelse ut fra ‘tro’.
Jesu legeme og graven
Vi har bare to alternativer angående kroppen til den korsfestede og døde Jesus. Enten var graven tom den påskesøndag morgen, eller så inneholdt den fortsatt kroppen hans. Det er ingen andre alternativer.
La oss anta at kroppen hans forble i graven. Når vi reflekterer over de historiske hendelsene som utspiller seg, oppstår det imidlertid raskt vanskeligheter.
Hvorfor skulle de romerske og jødiske lederne i Jerusalem måtte ta så ekstreme tiltak for å stoppe historier om en oppstandelse hvis liket fortsatt var i graven?
Alle de historiske kildene vi undersøkte indikerte fiendtlighet fra myndighetene til påstanden om oppstandelsen. Likevel lå denne graven rett ved siden av disiplenes offentlige kunngjøringer om at han sto opp fra døden i Jerusalem! Hvis Jesu legeme fortsatt var i graven, ville det vært en enkel sak for myndighetene å paradere Kristi legeme foran alle. Dette ville ha diskreditert den nye bevegelsen uten å måtte fengsle, torturere og til slutt martyrere dem.
Tenk videre på at tusenvis ble omvendt til å tro på Jesu fysiske oppstandelse i Jerusalem på denne tiden. Tenk deg at du hadde vært en av dem i folkemengden som hørte på Peter og lurte på om hans utrolige budskap var troverdig. (Det kom tross alt med forfølgelse). Ville du ikke i det minste ha tatt lunsjpausen for å gå til graven og se selv for å se om liket fortsatt var der?
Hvis Kristi legeme fortsatt var i graven, ville denne bevegelsen ikke ha fått noen tilhengere i et så fiendtlig miljø med slike belastende motbevis på hånden.
Så Kristi kropp som forblir i graven fører til absurditeter. Det gir ikke mening.
Har disiplene stjålet kroppen?
Selvfølgelig er det andre mulige forklaringer på en tom grav bortsett fra en oppstandelse. Enhver forklaring på likets forsvinning må også ta hensyn til disse detaljene: det romerske seglet over graven, den romerske patruljen som vokter graven, den store (1-2 tonn) steinen som dekker gravinngangen, og de 40 kg med balsameringsmiddel på kroppen. Listen fortsetter. Plassen tillater oss ikke å se på alle faktorer og scenarier for å forklare den savnede kroppen. Men den mest overveide forklaringen har alltid vært at disiplene selv stjal liket fra graven. Så gjemte de det et sted og klarte å villede andre.
Anta dette scenariet. Unngå for argumentets skyld noen av vanskelighetene med å forklare måten gruppen av disipler som flyktet for livet ved arrestasjonen til Jesus kunne omgruppere seg og komme opp med en plan for å stjele kroppen på. Tre dager etter at de flyktet ved arrestasjonen hans, planla og utførte de et dristig kommandoraid. De overlistet den romerske garde totalt. De brøt deretter forseglingen, flyttet den store steinen og gikk av med den balsamerte kroppen. Alt dette uten å lide noen skader (siden de alle forble i live for å bli skadefrie offentlige vitner kort tid etterpå). Anta at de klarte dette, og så gikk de ut på verdensscenen for å starte en ny tro basert på deres bedrag.
Disiplenes motivasjon: deres tro på oppstandelsen
Mange av oss i dag tror at det som motiverte disiplene var behovet for å forkynne brorskap og kjærlighet blant mennesker. Men se tilbake til beretningen fra både Lukas og Josefus. Du vil merke at det omstridte spørsmålet var “apostlene underviste folket og forkynte i Jesus de dødes oppstandelse”. Dette temaet er det viktigste i deres forfatterskap. Legg merke til måten Paulus, en annen apostel, vurderer viktigheten av Jesu oppstandelse på:
For … jeg ga dere videre som det viktigste: at Kristus døde … begravet, at han ble oppreist på den tredje dagen … han viste seg for Peter og deretter for de tolv. Hvis Kristus ikke er oppreist, er vår forkynnelse ubrukelig … din tro er nytteløs … Hvis vi bare har håp i Kristus for dette livet, skal vi ha medlidenhet mer enn alle mennesker … Hvis jeg kjempet mot ville dyr i Efesos av bare menneskelige årsaker, hva har jeg oppnådd? Hvis de døde ikke blir oppreist – ‘La oss spise og drikke for i morgen dør vi’… .
I Korinterbrev 15: 3-32 (57 evt)
Hvem ville dø for det de visste var en løgn?
Det er klart at disiplene satte viktigheten av Jesu oppstandelse, og deres vitnesbyrd om den, som sentralt i deres budskap. Anta at dette var virkelig usant. Disiplene hadde virkelig stjålet liket fra graven, så motbeviset mot deres budskap kunne ikke avsløre dem. De kan da ha lykkes med å lure verden. Men de selv, i sine hjerter og sinn, ville ha visst at det de forkynte, skrev og skapte store omveltninger for var falskt. Likevel ga de livet (bokstavelig talt) for dette oppdraget. Hvorfor skulle de gjøre det – HVIS de visste at grunnlaget for det var falskt?
Folk gir seg selv til saker fordi de tror på saken de kjemper for. Alternativt gjør de det fordi de forventer noe nytte av årsaken. Hvis disiplene hadde stjålet og gjemt liket, ville de av alle mennesker vite at oppstandelsen var falsk. Tenk ut fra deres egne ord hvilken pris disiplene betalte for å spre budskapet deres. Spør deg selv om du ville betale en så personlig pris for en sak som du visste var falsk:
Den personlige prisen disiplene betaler
Vi er hardt presset på alle kanter … forvirret … forfulgt, slått ned … utad sløser vi bort … i stor utholdenhet, i problemer, motgang, nød, i juling, fengslinger og opptøyer, hardt arbeid, søvnløse netter og sult … slått … sorgfulle … stakkars … har ingenting… ..Fem ganger mottok jeg fra jødene de 39 piskeslagene, tre ganger ble jeg slått med stenger, en gang ble jeg steinet, tre ganger ble jeg forliste, … , jeg har vært i fare fra elver, fra banditter , mine egne landsmenn, fra hedninger, i byen, på landet, i havet. Jeg har slitt og slitt og har ofte gått uten søvn, jeg har kjent sult og tørst… Jeg har vært kald og naken… Hvem er svak og jeg føler meg ikke svak.
II Korinterbrev 4: 8 – 6:10; 11:24-29
Disiplenes heroiske mot – De må ha trodd det
Jo mer jeg vurderer deres ukrympende heltemot over tiår med lidelse og forfølgelse, jo mer finner jeg det umulig at de ikke oppriktig trodde på budskapet deres. Ikke en disippel sprakk i den bitre enden og ’tilsto’ for å unngå henrettelse. Ingen av dem fikk noen verdslig fordel av budskapene sine, som rikdom, makt og lett liv. At alle av dem så standhaftig og offentlig kunne opprettholde budskapet sitt så lenge, viser at de trodde det. De holdt det som en uangripelig overbevisning. Men hvis de trodde det, kunne de absolutt ikke ha stjålet og kastet Jesu kropp. En anerkjent kriminell advokat, som lærte jusstudenter ved Harvard hvordan man undersøker svakheter i vitner, hadde dette å si om disiplene:
«Annalene om militær krigføring gir knapt et eksempel på lignende heroisk utholdenhet, tålmodighet og urokkelig mot. De hadde alle mulige motiv til å gjennomgå grunnlaget for sin tro nøye, og bevisene for de store fakta og sannheter som de hevdet.»
Grønt blad. 1874. En undersøkelse av de fire evangelistenes vitnesbyrd etter bevisreglene administrert i domstolene. s.29
… Sammenlignet med historisk stillhet blant makthaverne
Relatert til dette er stillheten til myndighetene – jødiske og romerske. Disse fiendtlige vitnene forsøkte aldri seriøst å fortelle den ‘ekte’ historien, eller vise måten disiplene tok feil på. Som Dr. Montgomery sier,
“Dette understreker påliteligheten til vitnesbyrdet om Kristi oppstandelse som ble presentert samtidig i synagogene – i selve motstanderens tenner, blant fiendtlige kryssforhørere som helt sikkert ville ha ødelagt saken … hadde fakta vært annerledes”
Montgomery, 1975. Juridisk begrunnelse og kristen apologetikk. s.88-89
Vi har ikke plass til å vurdere alle aspekter av dette spørsmålet. Men disiplenes urokkelige frimodighet og stillheten til de samtidige fiendtlige myndighetene taler mye om at det er en sak om at Kristus har gjenoppstått. Dette er verdt å ta en seriøs og gjennomtenkt undersøkelse. En måte å gjøre det på er å forstå det i dens bibelske kontekst. Et flott sted å starte er tegnene på Abraham i tillegg til Moses. Selv om de levde over tusen år før Jesus, forutsa de profetisk hans død og oppstandelse. Jesaja profeterte også om oppstandelsen 750 år før det skjedde.